splendrop

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av det foregående gladkristne innlegget på denne utsulta bloggen. Jeg er forsåvidt enig med meg selv, men det får da være grenser.

Jeg er fortsatt relativt glad da. Om et par timer venter Disney On Ice. Jeg menger meg med femåringene i ren trass fordi mamma og pappa aldri tok meg med som liten. Det nærmeste jeg kom var å bla i brosjyren og vifte med lyspinnen naboen fikk med seg hjem fra showet.

Enda et par timer senere venter en treliter Chardonnay og weekend med fin venninne. Jeg må jo feire at jeg har levert tidenes mest diffuse prosjektskisse til bacheloroppgaven min, som ved nærmere ettertanke kan reduseres til å omhandle min mor. I vid betydning.

Ellers mistenker jeg at håret mitt går på ulovlige steroider. Jeg får hakeslepp hver gang jeg slipper det ut av sin vanlige dott midt på hodet. Men, jeg klager ikke. Så, livet ekke så gærent om dagen om sant skal sies!

I dag er en fin dag. I dag våknet jeg, riktignok altfor sent, til strålende sol og enda mer strålende planer for kommende timer og dager. I går var også en fin dag. Etter nøyaktig en måned med smålig angst og bitterhet etter én eksamen som ikke gikk slik den skulle fikk jeg resultatet.

B.

Du kan jo si det er litt småflaut å grine under en fullsatt forelesning, men det kunne ikke vært mer passende. Jeg ble så glad. For min del den  viktigste karakteren på universitetet hittil, og den topper også den foregående A-en med store marginer. Jeg trengte dette både av praktiske og motivasjonelle grunner. Noen ganger er jeg virkelig heldig.

Jeg synes i det store og det hele at 2011 er det mest crappy året hittil. 2012 - har jeg troen på. Jeg har ikke troen på at gledelige hendelser dumper ned i fanget på en, jeg tror jeg omsider har funnet en litt mer proaktiv måte å oppsøke og skape gledelige hendelser. Du er din egen lykkes smed? Ordtakene er så overbrukt at de ikke får betydning før du innser et par ting på egenhånd.

Å være passiv er undergravende for en selv. Du slipper å gjøre feil ved å innta en passiv holdning til ting, men du oppnår heller ingenting. Ta sjansen - og hopp.

3,5 timers søvn virket så lurt i går, not so much today. Kick-start på siste semester med bachelor, tre skoledager fra ni til fire, før jeg knytter bånd med vinen og roper helg. Slik sett skal man ikke klage, men hadde det enda vært sosialt akseptabelt å teipe en dyne rundt kroppen til enhver tid ville livet vært hakket finere!

 

"You can find any reason
To do the things you do
It's the end of the season
Ain't nothing here for you
It's just a misunderstanding
Another hole in the ground
The things you lost are all around you

Another walk in the gutter
Another weightless fall
Another face in the mirror
It's just an endless crawl
And now you're stuck in a corner
Ain't no easy way out
Been digging too deep, my friend
You?re digging too deep

Why don't you leave it all alone
You make a mess for everyone
Why don't you leave it all alone
Can't you see this wall of stone

And you can't go on much longer
It's just a question of time
It's just a misunderstanding
Another downward climb
The circles keep getting smaller
And you go round and round
Ain't nowhere left to turn
You're going underground

Why don't you leave it all alone
You make a mess for everyone
Why don't you leave it all alone
Stuck behind your wall of stone

It really ain't no point in trying
You always end up saying goodbye to someone
You're holding on to all your fears
And all the things you'll never share with no one
In the night
When you long for the light
It's gonna be allright

Why don't you leave it all alone
'Cos the road you're walking on
Will never lead you home
Why don't you leave it all alone
Why don't you leave it all alone

You make a mess for everyone
Why don't you leave it all alone
You make a mess for everyone
You're digging to deep, my friend"

 

Det er alltid det samme problemet. Gapet mellom teori og praksis.

Jeg har alltid vært en teoretisk person. Jeg er god på teori, har god teorihukommelse og forstår dybden i teorier. Dette har vært min sterke side og har uttallige ganger sikret gode karakterer. Jeg er reflektert.

Men. Det å ha god kjennskap til teorien er ingen umiddelbar oppskrift til praktisk bruk av teorien.

Jeg vet hvordan jeg åpner en brusflaske, men ender alltid opp med brannsår og bistand. Jeg vet hvordan man bør lese gjennom semesteret, men ender alltid opp med skippertak. Jeg vet hvordan man kjører en bil, men ender opp med å ta feil av gass og brems når et kryss nærmer seg.

Gapet for min del er enormt. Det er svart/hvitt. Jeg har en enorm teoretisk kapasitet, og INGEN praktisk kunnskap overhodet. Jeg er nok et menneskelig unntak.

Jeg vet alle trinnene i en krysstabellsanalyse, men å bruke de på en gitt krysstabell har vist seg å være vanskelig. Jeg KAN det aller meste som kvantitativ metode dreier seg om, men jeg skjønner IKKE hvordan jeg skal bruke teoriene på de gitte oppgavene.

Den praktiske nytteverdien av metodisk teori er alt mandagens eksamen dreier seg om.

Med andre ord ser dere hvorfor dette, uansett flaks/uflaks med oppgavene, ikke kan gå bra.

Fem dager.

Høres så lite ut. Den hypotesen kan jeg umiddelbart avkrefte. Dagene er lange som vonde år. For mye tid til å tenke, for mye tid til å tvile, for mye tid til å klare å holde fast på det som en gang ble lært. Å lære metode er ikke som å lære å sykle. Det tar et halvt liv og all energi å lære - et halvt sekund å glemme.

Hvordan skal dette gå i fem dager til før den endelige eksamenen står for tur? Fem dager jeg ikke vet hvordan jeg skal bruke.

Pugge? Du kan ikke pugge noe du ikke forstår.

Ikke en gang det faktum at det tross alt "bare" er fem dager til juleferie er motivasjon. Disse fem dagene er kritisk avgjørende, altfor lange, krever altfor mye og kan med viss sannsynlighet blir brukt helt feil uten at jeg selv er klar over det .

Det gjør litt vondt. Ikke å vite hva man skal gjøre i en situasjon som betyr så mye.

Jeg er midt i mellom. Midt i mellom siste eksamen og juleferie. Midt i mellom gleden og et veldig mørkt sted. Dagene går så altfor sakte, men allikevel for fort. I det ene øyeblikket klarer jeg alt, i det andre ingenting.

Jeg veksler mellom å være glad-kristen og på randen til depresjon. Det er slitsomt vet du. Enorme følelseberg-og-dalbaner i løpet av et nanosekund. Ikke bare en gang i løpet av dagen, men igjen og igjen og... igjen. Fra sjelero og positivisme til hjertebank, panikk, frustrasjon og depresjon-light. Tough stuff.

La oss ta en titt i Malenes hode for å få et innblikk i denne vekselvirkningen.

State of mind 1: "Det er snart juuul, mammabesøk, shopping, julesanger, klementiner og fin juleferie om 11 små dager. Jeg klarte jo eksamensoppgaven fra 2009 med glans, så lenge jeg gir det et oppriktig forsøk er jeg jo ganske flink i grunn. Den jeg var sikker på å stryke på - jeg kan faktisk klare det. Og om det ikke går, blir julen flott uansett og jeg kan ta den senere. Shit happens to all of us and Merry Christmas and stuff".

A blink of an eye later;

State of mind 2: "Shit, shit, shit, shit. Jeg stryker. Julen blir ødelagt av dårlig samvittighet og skam. Dessuten regner det ute, julen er ødelagt. Eksamenslesing... Jeg skjønner jo ingenting! Herregud, er det mulig å være så forbanna dum? Jeg burde vært innesperret med andre like dumme folk og fått behandling for det. Det finnes ikke håp. Jeg stryker, det blir aldri noe av meg og jeg ender opp som det verste av alt - ingenting"

Then it starts all over again.

Da øynene møtte speilet i dag morges var jeg sikker på at jeg desverre omsider så en Twilightfilm. Heldigvis ikke. Det var kun mitt eget speilbilde, som kunne skremt vettet av de fleste. "Oh well" tenkte jeg mens jeg malte vippene med sortmaling klar for en dag som vampyr.

På metodeseminar trillet noen tårer da jeg innså min egen ubrukelighet og ikke skjønte noenting. Men, vampyrer trenger ikke skole, så jeg dro og kjøpte en kjole. Av den svarte sorten selvfølgelig. Ikke planlagt, men de spilte tross alt Brandi Carlile i butikken. Det måtte jo være et tegn.

I dette øyeblikk sitter jeg på et dårlig opplyst rom og gror vinterpels i kulda som herjer mens jeg leser statistikk. Hadde jeg virkelig vært en vampyr hadde jeg løpt ut og bitt hodet av den hulkende ungen utenfor vinduet. Men så gode omstendigheter befinner jeg meg ikke under, så jeg får ta til takke med kritthvit hud, litt vel skarpe hjørnetenner og sorte kratere under øynene. Days are good!

Jeg skal ikke snakke om formelutregninger, regresjonsanalyser og eksamensangst. Heller det som motiverer meg.

Julen. Jeg er det største julemennesket i historien, kanskje med unntak av Jesusbarnet  som visstnok er julaftenens midtpunkt. Førjulstiden innebærer juleverksted, kakebaking, Hjemme alene 1&2, Love Actually og The Holiday, Turer ute i nysnøen, stearinlys i lillatoner og pakkepønsking. Verdens beste følelse!

Jeg har vært bekymret over en måned hjemme hos mamma og pappa uten kaffemaskinen min. Kapselkaffe har blitt en uvurderlig støtte på tunge morgener, sene kvelder og alt i mellom. Gleden var dermed stor da det viser seg at seniorene har gått til innkjøp av en egen kapselmaskin, og bedre - en annen type. Så mange nye kaffeslag å utforske. I LOVE IT.

Blanke dager som gir mulighet til å gjøre hva som helst. Ingenting. Mulighet til å bare være. Bekymringsfrie dager med rom for mange og store smil. Stemning som gjør kroppen varm inside out. De store bekymringene blir automatisk forbyttet med de små gledene. De små ting du ikke ser når de store målene gjelder blir plutselig så inderlig klare.

Julen gir rom for så mye lykke. Hvem blir vel ikke motivert av fullkommen lykke? Jeg GLEDER meg.

Sarah gleder seg også, men i likhet med meg selv synes det bare ikke så godt.

Da jeg satte meg ned på Blinderns klamme og innestengte lesesal for høstens andre eksamen kunne jeg lukte failure lang vei. Denne gang, som alltid, var jeg sikker på at jeg hadde overvurdert egen intelligens til de grader da jeg tok opp pensumboken nøyaktig en uke før eksamenen. Heldigvis undervurderte jeg flaksen min også, og smilte da oppgavene var utdelt - og strykmuligheten etset bort.

Hvordan kan man lære av ekstreme skippertak og superdepresjon når det hver bidige gang faktisk går bra?

Etter ukesvis uten sosial kontakt av betydning, dro jeg til fin venninne Kine og knerta halvannen flaske vin til Harry Potter. Det var fint. Vel, ser du bort ifra at jeg også har treningshelg denne helgen, not the best combo - but oh, so worth it! Jeg husker sjelden hvor mye jeg i grunn elsker alkohol. Og godt er det, for splitte mine bramseil for en drukkenbolt jeg ville vært.

Nei, takke meg til at det mest rabulistiske jeg har gjort i det siste er å drikke 45 liter Red Bull og kjøpe en fiffig turban!