splendrop

Å våkne av seg selv klokken elleve uthvilt - for første gang siden atten-pil-og-bue. Å sette seg med en kaffekopp og et glass juice og endelig få begynne med semesterets viktigste oppgave, bacheloroppgaven. Du vet innerst inne at den vil kreve den største innsatsen hittil, men dette liker du, til tross for at du stanger hodet i veggen, å drive med. Det er deilig å endelig få jobbe med det som har ligget i bakhodet, men ikke fått mulighet til å komme til overflaten på lang tid. Å produsere er også en helt annen prosess enn å pugge. Sånn bare for å leke med mange p-er i en setning.

Videre er det fint å dra ned til byen for å kjøpe alkohol. Som det nesten var tomt for på polet, men allikevel en eviglang kø. Så trenger man et antrekk, og ikke hvilket som helst. For du trenger noe å ha på deg i morgen, men også noe du har ønsket deg lenge nok til at det er greit å kjøpe det. Når du finner denne kombinasjonen er det lov å smile.

Også drar du hjem på kvelden. Og baker til morgendagens champagnefrokost. Du føler deg flink og produktivt, bare fordi du lager - et eller annet. Og ikke pugger. Du baker og drikker cider, danser til fjåselista di på Spotify du hver gang den blir brukt, virkelig håper ingen andre kan se.

Så spiser du en kanelbolle, selv om de er til i morgen, tar et vinglass og dumper ned i sofaen. Kvelden er DIN, den er uten krampelesing eller uhyggelige deadlines. De kommer, men de er ikke her akkurat nå.

For akkurat nå, har jeg det fint.

Ting du skal gjøre når eksamen er ferdig, selv om du har en enda større oppgave foran deg. Først danser du en gledesdans på vei ut av Blindern for å feire for deg selv at dette var siste skoleeksamen. Så møter du en fin venninne for å diskutere kommende bryllup over en kaffe. Som egentlig er en øl.

Neste steg er viktig, du må kjøpe deg noe fint som gjør deg glad. Helst noe skikkelig unyttig, som en strikk med metallsmykke til håret. Når du først har begynt å bruke penger, er det også viktig å bruke en god slump på dagens middag. For den skal nytes langflat i sofaen foran tv-en med beina på bordet bare fordi du ikke har hatt en eneste ledig time til noe lignende på så lenge du kan huske.

Også skal du kjenne litt på lykken. Lykken over friheten.

Så tar du deg en lang dusj, skrubber av deg eksamensangsten og stresset og gir huden et bad i brunfarge. Du har vært eksamensstygg lenge nok nå. Helt til slutt skal du klappe deg på skulderen, for uansett resultat gjorde du en jobb som var verdt noe. Du gjorde det du kunne, og det sier mer om deg enn en karakter gitt av en sliten sensor.

Dagen derpå startet du igjen med det tunge arbeidet, og det føles ikke like ille. Fordi du vet at det tross alt er kortvarig og dette er det siste du gjør før sommeren. Det føles helt greit.

I natt, siden å sove er ut, gikk det opp en viktig ting for meg. Viktig for meg, ingen andre. Jeg har en lærevilje. Det burde ikke komme som noen overraskelse siden jeg har vært uvanlig sulten på læring i alle år. Nesten.

På videregående var ikke det tilfellet. På videregående var mye ukult. Bland annet lærere som snakket til deg som om du var en toåring, og forventet intet mer fra deg enn en sådan. Jeg meldte meg ut. Dukket opp i ny og ne hvis noe var verdt å gjøre. Jeg sier ikke at jeg var ferdig utlært, på ingen måte. Jeg sliter fortsatt med gangetabellen den dag i dag.

HELDIGVIS, var ikke alle lærerne av denne sorten. Men det var heller ikke langt unna. Og uviljen mot å lære fulgte undertegnede delvis et godt stykke inn på universitetet også.

Men, nå er jeg i ferd med å bli en av raringene som har studert for lenge. Som bruker fremmedord og diskuterer postbyråkrati og attribusjonsstil med mennesker som ikke kunne gitt mer faen. Med god grunn. Dessuten - er jeg opp klokken åtte, etter å ha sovnet ved firetiden i natt. Det må jo være det tydeligste tegnet på lærevilje.

Hvorfor dette er verdt å skrive om?

Ved enhver tvil ved en senere anledning, kan jeg bla tilbake, og gjenoppdage at jeg fortsatt liker å lære. Og det, gjør meg endesløst glad.

(og at jeg har en "expect nothing - be ready for anything-holdning" som gjorde det til en veldig fin opplevelse å sjekke dagens lønn etter påskejobbing)

Jeg er ganske enkel. Egentlig.

De fleste jeg kjenner, med belegg for å tenke slik, tror at jeg jobber lite med skolen. Det har et snev av sannhet i seg, jeg møter sjelden (om aldri) opp på forelesninger. Jeg vet neppe hva emnet jeg tar går ut på hvis du spør meg en måned inn i semesteret. Sett på den måten jobber jeg lite med skolen.

Så kommer eksamensperioden. Da stiller ting seg en smule annerledes. Jeg jobber ræva av meg. Dag og natt, intenst og ustoppelig. Så intenst at det gjør fysisk vondt. "Hadde det ikke vært bedre  fordelt det jevnt utover". Kanskje, for noen. For meg er det ikke slik av ulike årsaker. Hukommelsen min er noe mindre fleksibel enn som så, jeg jobber kun under press, og så videre.

Så når ting er som de er, og blir gjort på denne måten er det noen ubehageligheter som ikke kan unngås. Slik som at jeg dusjet i dag. Dette betyr at jeg tok meg tid til å dusje, og at det kostet meg personlig mye i tid. Når jeg dusjet sist? Husker ikke. Men, dette skyldes like så min mindre fleksible hukommelse som tidligere nevnt. Jeg er ikke fullt så ekkel, poenget er at hverdagslige ting kommer i siste rekke. Et annet poeng er at jeg trenger belønninger - forsterkere. Slik som serier på senga for å få litt avstand til det jeg har jobbet med, og å holde ut dagesvis ved pulten. Dette har nå blitt fjernet fra dagsordenen. Hodet treffer først puta rundt fem-tiden på morgenkvisten, og da med notatblokka.

Malene ca 04:30;

Eneste tiden det passer seg med en pause er ca halv ti. Da trenger jeg mat og er utslitt. Hva går på tv halv ti? Det vet nok de fleste. Et annet påskudd for pausen er at roomie også sitter foran skjermen på denne tiden, og jeg får i det minste noe sosial kontakt i løpet av dagen.

At Paradise Hotel har blitt belønning, ja selve motivasjonen for å stå opp - det sier det meste om tingenes tilstand.

Alle barna gikk og la seg utenom Malene, hun satt opp hele natten med eksamensnotering alene.

Du vet, det ligger i navnet. M alene. Egentlig holder det å skrive en enslig M. Det er tross alt en M alene. Malene er til og med ensomt baklengs. Enelam. Det høres ikke så hyggelig ut, gjør det vel? Foreldrene mine må ha hatt baktanker da de droppet å ta med den ellers så vanlige r-en.

Ellers må jeg snakke litt om helgen. Som stort sett gikk med til kollektiv transport. Og tilskuerrolle på NM i freestyle/discojazz. Og en eviglang ventetid på t-banen hjem. Så lang at jeg gikk av på Stortinget og satte meg på en bar. Og drakk en øl. Og skrudde av hele håndtaket på toalettet fordi jeg er praktisk inkompetent. Også drakk jeg noen flere øl og dro på nach. Men på nachet sov en blond, tynn fyr og Erik Bye ble spilt. Så vi okkuperte nachet sin nabos nach. Much better. 99 luftballons er noen ganger alt jeg trenger. Hjemturen ble tatt i strålende solskinn og løftet om en tung søndag. Det var en veldig fin kveld. Så fin at det er helt OK å sitte med "administrasjonsstil og strukturers egenart" nå. Og i morgen. Men ikke dagene fram til neste tirsdag.

Under fuglenes årsmøte i firetiden forrige natt lå jeg og så på min nye serie. Jeg har tidligere snakket om hvor lettpåvirkelig jeg er av ting jeg ser på (jf strikkeperioden etc). For å dra en tørr en, godt jeg ikke er into voldelige filmer! Poenget; den nye serien foregår i stor grad ved bruk av tegnspråk. Med en mor som tidligere døvetolk har jeg gjennom årene hatt en helt passelig interesse for tegnspråk. Latent interesse riktignok, jeg kan stave navnet mitt. Og sånt.

Nå derimot. Jeg kødder ikke, jeg fant meg selv sittende foran skjermen og gjengi fraser på tegnspråk som om jeg skulle vært med i samtalen. Nokså ubevisst i startfasen, men nå er jeg jo hekta. På denne siden; http://www.minetegn.no/tegnordbok/ fant jeg til og med blant annet "elg slikker seg om munnen" og "elgen reiser seg opp og ser seg rundt mens den tygger". Seriously! Hvordan kan man ikke like det?

Så nå har jeg bestemt meg for å gå all in, og foreta muntlig framlegg av BA-oppgaven i juni på tegnspråk. Best av alt, det utelukker også muligheten for å få kritiske spørsmål. Tviler på at sensorene har noe å stille opp med der.

Åh, livet!

Når sola skinner og lyser stuen varm og sommerlig, men det gjør vondt verre. Når vennene dine vil ha deg med ut i parken og du sier ja, men møter ikke opp. Når du begynner å grine fordi du måtte si nei til jobb. To ganger på rad. Og føler deg råtten. Når du selger sjela di til fag du virkelig ikke bryr deg om. Når du synes synd på deg selv av grunner du blir virkelig flau av å tenke over. Og synes enda mer synd på deg selv fordi du jo, i tillegg til det nevnte, tydeligvis er dum også. Da gjør dette veldig godt;

Og dette:

Jeg leser aldri uten musikk. Spotify har noen fantastiske muligheter til å oppdage ny musikk gjennom forslag til lignende artister og andres spillelister. Det gjør meg glad. Ny musikk gjør meg glad. Å ta den ene turen ut på butikken, og oppdage at trærne har blitt grønne mens jeg har sutret over min egen elendighet. Det gjør meg glad. Å finne en lett ny serie å se etter dagens økt, uansett hvor tom den er, gjør meg glad. Å ligge i nytt sengetøy med mismatch i fargene gjør meg også på en merkelig måte glad.

Så, det gjør vondt å ikke være med venner. Det er smertelig ugreit å se kroppen forfalle fordi den verken har sett tredemølla eller dansestudioet på en halv evighet. Det er leit å få dårlig samvittighet fordi det tar for lang tid å la hårkuren virke lenge nok. Stress og følelsen av utilstrekkelighet er generelt en veldig dårlig kombinasjon.

Men, ting er ikke svart/hvitt. Jeg lyser ikke bright and shiny om dagen, og har en tendens til å signalisere i høy grad alt det negative som preger slike perioder som denne. Men så svart bør ikke bildet tegnes, for det er det heller ikke. Så i morgen skal jeg stå opp, drikke den vanlige tokoppern med kaffe, lese til nyoppdaget musikk og si hei til tredemølla fordi den ene timen med "svinn" faktisk ikke vil få et avgjørende utslag på den kommende eksamenen.

I morgen skal jeg ha en fin lesedag.

Blått hår lørdag, blå hud søndag og mandag og altfor blå himmel tirsdag.

Jeg trenger en form for belønning etter strevet med eksamenslesing inne i nydelig vær. Ihvertfall når temaet er organisasjon og ledelse. Jeg sliter sterkt med motivasjonen, og tenker kun tanker av denne sorten; "hvis jeg hadde drukket en shot for hver gang jeg skriver ordet organisasjon, i ulike former, ville jeg ha vært gravlagt innen nå".

Også synger Natalie Merchant "What's it like there outside with the living?" på musikklisten min. Og da synes jeg enda mer synd på meg selv. Så dette vil jo ingen ende ta med mindre jeg tar meg en liten tur ut etter vel gjennomført arbeid.

But oh the guilt.

Frykten for å møte på mindre produktive dager før eksamen er godt tilstedeværende. Sannsynligheten for at jeg forblir hjemme er altså relativt stor. Men what the heck, om det ikke blir Blå er jo uansett denne dagen ganske blå. På flere måter.

Den følelsen når du tråler gjennom nyhetssidene i frykt for at det foreligger en sak om "hu superdritings jenta med blått hår" på Telenor Arena. Fant heldigvis ingenting. I går danset jeg natta inn på "We love the 90's", fantastisk festlig. Jeg har med hånden på hjertet ikke vært så stupfull, bokstavelig talt, siden russetiden. Nå er det jo kjekt å vite at jeg tross alt kun er smørblid og danseglad når jeg drikker, men å oppnå en slik effekt etter halvannen flaske vin er i grunn uforståelig.

Jeg fikk strengt tatt med meg kun en liten brøkdel av artistinnslagene, og er i dag lettere forstuet, blå, har diverse blodutredelser og blodblemmer. Still worth it. Fordi, noen ganger midt i mellom alt det seriøse, kompliserte og bekymringsverdige er det godt å farge håret blått, drikke seg fra all sans og samling og bare nyte galskapen. Det er ekstremt befriende å gå langt utenfor sin egen komfortsone en sjelden gang i blant.

Når det gjelder magetoppen, så skal den plasseres lengst bak i skapet som et godt minne. Da vil jeg i det minste huske noe fra kvelden.

Eksamenstid er som nevnt før en finurlig ting. Snodig morsom og totalt utslitende.

Dagen før eksamen er viktig. Eksperter fraråder sterkt intensiv lesing og lite søvn denne dagen. Jeg anbefaler det motsatte. I løpet av gårsdagen drakk jeg fire kopper kaffe, tre red bull og to glass vin før leggetid. Halve natten ble brukt til krampe-pugging og diverse mislykkede forsøk på løsning av verdensproblemer på stigende rus, og halve til faktisk soving. Krampepuggingen skulle imidlertid vise seg å være fruktbar på dagens eksamen, i stor grad.

På vei til Blindern for å avlegge den omtalte eksamenen brakk jeg meg ca 18 ganger. På grunn av gårsdagens vininntak? Oh noes. Mark. Regnvær og mark på bakken. Tykke, slimete mark jeg er livredd for å tråkke på. Mark i jord - helt OK - ikke på asfalt. Jeg hadde store planer om trening i ettermiddag, men ser meg nødt til å holde meg inne på grunn av helsemessige årsaker (mao muligheten for å møte på flere mark).

En tretimers eksamen er stressende, men det gikk bra. Ihvertfall helt til jeg innså at alle rundt meg hadde i gjennomsnitt skrevet ti sider mer enn meg. Da hjalp det litt på selvfølelsen at de søte eksamensvaktene med fingerbøller kranglet om å se gjennom papirene mine grunnet rimelig ekstrem begeistring for håndskriften min. Hva skal man si, det er godt jeg har noe å falle tilbake på.